Torkjel ble tidenes yngste nordmann på Everest

– En Everest-ekspedisjon er mye mer enn mange kanskje ser for seg, sier Torkjel Ustgård Hurtig.

Etter en lang reise fra Oslo, ankommer han Nepals hovedstad 5. april. Her blir han innlosjert på et hotell med rundt 20 andre eventyrer, alle klare for et livs eventyr.

Dagen før avreise legger Torkjel alt utstyr utover hotellrommet, klart for å bli saumfart av en av sherpaene som skal være med på ekspedisjonen. Alt blir kontrollsjekket: om skoene er gode nok, om vottene er tilstrekkelig varme og om soveposen er av god nok kvalitet.

– Jeg hadde en helt nyinnkjøpt hodelykt. Ettersom batteripakken var foran, og ikke bak – slik at den kunne få varme fra hetten på dunjakken – ble den ikke godkjent. Sånt vet man jo ikke, med mindre man har hørt det fra noen andre, sier Torkjel.

Etter to dager med innkjøp av de siste nødvendigheter, inkludert duntøfler, et par Crocs og en ny hodelykt, går ferden videre med fly fra Katmandu til Lukla, selve inngangen til nasjonalparken.

Store deler av en Everest-ekspedisjon består av akklimatiseringsturer. For å unngå høydesyke, som i verste fall kan være dødelig, må kroppen gradvis tilvendes høyden. – Vi steg mellom 300 og 400 meter per døgn, og for hver 1000 meter, hadde vi en hviledag. Det er på en måte "oppskriften" på hvordan det bør gjøres, forklarer Torkjel.

En del av akklimatiseringsplanen var å bestige Island Peak (6189 moh.), og å sove rett under 6000 meter i to netter. – De aller fleste går direkte til Everest Base Camp, men det krever at man må gjøre flere rotasjoner oppover fjellet. Hver rotasjon innebærer at man må krysse et farlig brefall hvor 14 personer mistet livet i 2014 på grunn av et isbreras. Våre sherpaer ønsket ikke å utsette oss for denne risikoen, og vi gjorde derfor vår første rotasjon på Island Peak i stedet, sier Torkjel.

Risikofritt er det aldri på en slik ekspedisjon. Torkjel forteller at på toppen av Island Peak ble en i reisefølget brått syk. Han ble evakuert til et sykehus i Katmandu, hvor han fikk påvist hjerne- og lungeødem – en form for høydesyke som resulterer i væskeansamlinger på steder det ikke skal være væske. – Hadde han fortsatt ekspedisjonen ville han garantert omkommet, sier han.

Etter tre ukers vandring, og daglige etapper på mellom fem og åtte timer, ankommer Torkjel og ekspedisjonsfølget Everest Base Camp. Fram til nå har de tilbrakt nettene i såkalte "tea houses", enkle fjellstuer som ifølge Torkjel kan sammenliknes med DNTs turisthytter. I Everest Base Camp derimot, venter rene luksusen. Alle får hvert sitt store sovetelt, innredet med tepper og madrasser. Flere kokker står for deilig mat, og i fellesteltet er det rigget i stand med spisebord og filmprosjektor.

– Grunnen til at forholdene er så bra her, er fordi det er så viktig å få nok restitusjon og hvile før det "virkelig gjelder". Over basecamp er det på ingen måte den samme komforten, forteller Torkjel. Hvor lenge gruppen skal være i basecamp er uvisst. Her kan man bli værende i både dager og uker før vær og forhold legger til rette for at det er forsvarlig å bestige toppen.

– Her handlet det om å spise godt, drikke masse vann og få nok hvile. Jeg tenkte hele tiden på at jeg måtte holde meg frisk. Hadde jeg blitt syk, måtte jeg trolig dratt hele veien ned igjen, sier Torkjel. Antibac og rensing av vann med rensetabletter ble derfor en naturlig del av rutinene. I tillegg hadde Torkjel alltid på seg en buff for å beskytte luftveiene og for å unngå smitte fra de andre ekspedisjonsdeltakerne.

Det er 12. mai og Torkjel har akkurat kommet tilbake til basecampen etter en liten dagstur, for selv på "hviledager" er det viktig å holde kroppen aktiv. Torkjel sitter i fellesteltet da basecamp-lederen, ekspedisjonslederen og sjefen for ekspedisjonsselskapet kommer inn og spør om alle er til stede. – Jeg skjønte umiddelbart at noe var i ferd med å skje, sier han.

Gruppen blir fortalt at tauene opp til toppen fremdeles ikke er satt opp, enda dette skulle vært gjort for over to uker siden. Det går imidlertid rykter om at det er et annet selskap som har tenkt å bevege seg mot toppen den kommende natten, og at de skal sette tau om tre dager. I tillegg er det meldt fint vær på toppen av Everest den 16. mai. 17. mai skal været snu igjen. – Hendene mine begynte umiddelbart å skjelve. Dette var tross alt øyeblikket jeg hadde ventet på i over ett år, forteller Torkjel.

Seks timer senere, etter å ha pakket for de neste seks dagene, og etter knapt én time på øyet, står Torkjel ekspedisjonsklar. Klokken er to på natten og det er bekmørkt. Alle har på seg hodelykt i det de begynner å bevege seg sakte over bresprekker og videre oppover i fjellet. På et tidspunkt får de øye på flere lysrekker i det fjerne.

– Vi fikk streng beskjed om ikke å dele noe på sosiale medier om at vi hadde begynt å bevege oss, for i så fall kunne noen av de andre ekspedisjonsselskapene finne ut av planen vår og følge etter, sier Torkjel.

De neste dagene skulle vise seg å bli et firedagers oppoverbakkemaraton. Allerede på første etappe fra camp 1 til camp 2 begynner ting å se ordentlig mørkt ut. Over 30 varmegrader, hosteanfall og oppkast resulterer i at turen som skulle ta rundt åtte timer, varer i over 13 timer for Torkjel.

– Jeg gikk helt tom for energi, og begynte å tvile på om jeg i det hele tatt kom til å klare det. Jeg fokuserte på ett steg om gangen, sier Torkjell. Godt med mat og drikke i camp 2 gjør heldigvis underverker, og resulterer i at både krefter og motivasjon kommer snikende tilbake til de påfølgende etappene.

Og så skjer det. Etter å ha manøvrert seg langs den smale og eksponerte toppryggen, og etter å ha passert det beryktede Hillary Step, får Torkjel øye på et fargemylder i det fjerne. Han forhører seg umiddelbart med sherpaen om det han er vitne til faktisk er mennesker ikledd røde, gule og blå dundresser. Antakelsen blir bekreftet.

– "Nå går det", tenkte jeg, samtidig som jeg umiddelbart ble fylt av et sammensurium av tanker og følelser. Jeg kjente at jeg var i ferd med å begynne å gråte, men tok meg sammen og forsøkte å holde tårene tilbake fram til jeg var helt på toppen, sier Torkjel.

Det er ikke satt opp tau de siste fem meterne, men Torkjel har bestemt seg, han skal til topps. For å unngå å skli, og i verste fall falle 3000 meter ned til camp 2, bruker han hendene til å kråle seg oppover det siste strekket.

– Jeg husker nesten ikke hva jeg tenkte på dette tidspunktet – det var så mange følelser i sving på en gang. Jeg var fylt av både glede og frykt, og kunne ikke unngå å tenke på den skumle returen vi hadde i vente. Det er tross alt på vei ned de fleste ulykker skjer. Samtidig var jeg superlettet for at jeg hadde nådd toppen, og for at den fjerne drømmen om å "en gang stå på Everest" var blitt realisert, sier han.

I over en time sitter Torkjel på toppen. Han lar alle inntrykk synke inn og prøver så godt han kan å nyte utsikten. Først på vei ned innser han hvor enormt langt og bratt han har beveget seg de siste 12 timene og ikke minst de foregående dagene. – Hadde jeg visst hvor langt det faktisk var helt opp, vet jeg sannelig ikke om jeg hadde begynt i det hele tatt, forteller han.

Etter nesten to måneder i Nepal kunne Torkjel tikke av den sjette av de såkalte Seven Summits. – Det var definitivt deilig å komme hjem igjen, da var på et vis sirkelen sluttet, sier han. Men Oslo-gutten har ingen planer om å hvile på laurbærene i tiden fremover.

I sommer skal han på en seks ukers klatretur til Tadjikistan med to kompiser, og i desember er planen å bestige den siste av de Seven Summits: Vinson Massif (4892) i Antarktis. Når han toppen, blir han den yngste nordmannen som har besteget det høyeste fjellet på hvert kontinent.