De rodde over Atlanteren

To svenske karer har gjort akkurat det, og SATS Rebecca Hammel møtte en av dem, Stefan, for å finne ut mer.

Stefan Erlandsson og Erik Grafström deltok i Talisker Whiskey Atlantic Challenge, som arrangeres annethvert år. Lagene ror 4800 km over Atlanterhavet, fra La Gomera på Kanariøyene til Antigua i Vestindia. Besetningen på båtene består av mellom én og fem personer, avhengig av hvilken klasse man stiller i. Team Nordic Endurance deltok i klassen med to mann i besetningen.

Til sammen tok det Stefan og Erik 57 dager å ro den 7,4 meter lange og 1,5 meter brede robåten over Atlanteren, og klarte med det å kapre tredjeplassen blant tomannslagene.

– Dette var en idé som vokste fram over lang tid. Første gangen vi snakket om det var allerede i militæret i 2004, men etter det tok det over 10 år før det faktisk ble noe av. I løpet av de årene rakk jeg å gjennomføre en hel del andre tøffe utfordringer og var klar for noe større. Så da Erik, den gamle kameraten fra militæret, ringte en dag og sa «Er det nå vi skal ro over Atlanteren?», var det ingen tvil om hva jeg skulle svare.

– Etter at målet var satt, tok det drøyt to år før vi gjennomførte seilasen. Siden vi ikke visste så mye mer enn at dette var noe vi ønsket å gjøre, begynte vi å lete etter andre svensker som hadde rodd strekningen før oss. Da fant vi Rune Larsson, en svensk ultraløper, eventyrer og foreleser som hadde gjennomført strabasen fra Tenerife til Barbados. I tillegg til Rune tok vi også kontakt med Stein Hoff, en nordmann som også hadde rodd over Atlanteren, samt Henrik Bunge, verdensrekordholder på ski fra Canada til Nordpolen. Noen samtaler og bøker senere hadde vi et mye klarere bilde av hvordan vi skulle gå frem og tenke rent praktisk.

– Sometimes you just have to jump out the window and grow wings on the way down. Stefan Erlandsson

– Første skritt var selvfølgelig å finne en båt og samle alt annet nødvendig utstyr. Her var kontaktene våre veldig viktige. De hjalp oss å svare på spørsmål som hva slags båt vi trengte, hva den burde koste, hva vi kan leve uten, fordeler og ulemper med våre alternativer og så videre.

– Det neste var å dybdeanalysere hvorfor en del personer som har deltatt i konkurransen før oss, hadde mislyktes. På den måten kunne vi unngå å gjøre de samme feilene.

– Etter det måtte vi finne sponsorer, ettersom dette eventyret er ganske kostbart. Noe som var lettere sagt enn gjort, siden roing ikke er en spesielt stor idrett i Sverige.

– Til slutt måtte vi sette opp en treningsplan for de kommende 1,5 årene. De fysiske og psykiske forberedelsene er det som til slutt vil avgjøre om man lykkes eller ikke.

– Det er utrolig mye utstyr, men noe av det viktigste er selvfølgelig årene. Dessverre kunne vi ikke bruke de årene som fulgte med båten, siden årene kunne ha sprekker på innsiden eller andre usynlige skader. I tillegg til årer hadde vi også med oss tre GPRS-er (et system som brukes til satellittnavigering, red. anm.) der to var stasjonære og ble drevet av solceller, og den tredje var en håndholdt variant.

Ellers pakket vi ned satellittelefon, VHF-radio, EPIRD, vannrenser, førstehjelpsutstyr, nødsender, fallskjermsanker, en tynn sovepose, tannbørste og såpe, tre par underbukser hver, tre trøyer, ett regnsett og et lite gasskjøkken stappet langt ned på sikker oppbevaringplass sammen med to flytevester.

– 200 kilo mat. Her fikk vi hjelp til å finne riktig mengde og også doseringen av fett, proteiner og karbohydrater. Av disse 200 kiloene var ca. 40 kilo proteinpulver. Vi kompletterte med flytende olje for å sikre gode fettstoffer, og med Lactovitalis (kosttilskudd med magevennlige bakterier, red. anm.) for å tilføre naturlige bakterier som mangler i frysetørret mat. Vi spiste rundt 7500 kalorier per dag. En viktig side ved det å velge riktig mat, var at den måtte veie så lite som mulig, ikke skulle trenge å varmes opp og gav oss riktig mengde energi.

Dere må ha lagt ned enorme mengder trening før en slik prestasjon. Hvordan så treningsopplegget ut?

– Vi la en plan for ca. 1,5 år der vi fokuserte først og fremst på faktisk roing. Så mange timer som jeg tilbragte på romaskinen i den perioden, kommer jeg aldri til å gjøre igjen, sier Stefan.

– En vanlig roøkt lå på mellom én og tre timer, fem ganger i uken. De siste seks månedene måtte vi derimot trappe opp ordentlig, så da var øktene både lengre og flere enn som så. I tillegg til å ro trente vi også mye styrketrening for å ikke gå helt i stykker, samt løping for utholdenhetens skyld. Vi må imidlertid legge til at uansett treningsmengde vil kroppen falle sammen før eller siden i løpet av en slik lang utfordring. Da handler det om å utsette dette tidspunktet så langt som overhodet mulig under selve konkurransen.

– Noen ganger var det tungt både treningsmessig og mentalt, men verken jeg eller Erik tvilte noen gang på at vi skulle gjennomføre, sier Stefan.

Starten går, hvordan så forløpet ut i de første dagene etterpå? – Først og fremst trodde vi ikke at starten skulle gå som planlagt på grunn av værprognosene. De viste en blanding av regn, sol, motvind og storm, og konkurranseledelsen har en policy om å ikke slippe ut noen hvis det ikke er garantert bra vær de tre første dagene. Det er for at alle båtene skal få en god start. Sånn ble det ikke, vi startet etter planen, og det gikk bra i begynnelsen.

Men etter bare noen timer kom det dårlige været, og jeg ble ordentlig sjøsyk, sier Stefan. – De tre første døgnene kastet jeg opp en gang i timen, deretter roet det seg ned litt. Men følelsen av sjøsyke hang i i drøyt en uke til.

– Den første uken var det aldri rolig. Selv om de første dagene ikke var så ille, skulle de kommende dagene bli noen av de verste på hele turen. Da uværet kom, blåste det så kraftig av vi ble skjøvet et helt døgn bakover, noe som var veldig tøft rent mentalt.

Senere blåste vi over ende med båten. Da gikk vannpumpen vår i stykker, det vil si selve motoren til vannrenseren vi hadde i båten. Så i stedet for å kunne fokusere 100 prosent på å ro, måtte vi nå også håndpumpe vann fem timer om dagen hver. Det tok ekstremt mye unødvendig energi. Også det automatiske roret gikk i stykker så vi ikke kunne styre like bra som før.

– Hendene begynte å bli ødelagt allerede etter et par timer, men det var vi forberedt på. Vi hadde med oss tape som vi bruker for å redusere smertene, og det fungerte ganske bra. Selvfølgelig gjorde det vondt, men det var overkommelig, sier Stefan. Ellers fungerte kroppen bra og holdt seg godt.

Ingenting vokser i komfortsonen. Eirik Grafström

– Én av oss måtte alltid ro, så fra begynnelsen av rodde vi i tre skift der jeg tok første skift, så rodde vi sammen og så tok Erik den siste vakten. Når jeg rodde, sov Erik og omvendt. Det gjorde at vi kunne sove et par timer om gangen.

– Vi måtte imidlertid ganske raskt legge om planene, for da vannpumpen røyk, måtte den ene pumpe mens den andre rodde. Da ble det to skift i stedet for tre. Om natten rodde vi i to timer om gangen, der den ene hvilte mens den andre rodde. Det ble til sammen seks timers søvn per natt, fordelt på tre omganger.

– Jo, det var jeg så absolutt. Flere ganger var vi nære ved å stryke med, og det var ingen lek. Den ene gangen var da det kom en seks meter høy, brytende bølge og båten veltet. Begge to falt over bord, og selv om vi satt fast i båten med en line, kunne den ha landet over oss og slått oss bevisstløse. En annen gang falt Erik over bord midt på natten mens jeg sov. Heldigvis kom vi oss relativt uskadd igjennom, men akkurat da var vi ikke så høye i hatten, sier Stefan.

– Det skal derimot sies at vi også hadde øyeblikk som var helt magiske når været var bra, det var lett medvind og stjerneklare netter.

– Åh, det er en følelse som er helt ubeskrivelig og ekstremt vanskelig å forklare for noen som ikke har gjort noe lignende selv. Det siste stykket kunne vi skimte land, og da ble alt virkelig, vi innså at «vi ville virkelig klare det». Jeg har nok aldri hatt så høyt endorfinnivå som da, det var helt utrolig.

Hvordan gikk det for de andre deltakerne?

– Bra, selv om det var en del båter som brøt og ble hentet med helikopter, kom de fleste til mål. Det var 16 båter som startet, og de som var ute lengst, var ute i 95 dager. De raskeste i vår klasse var et engelsk par, de var i mål fire dager før oss.

Kunne du tenkt deg å gjøre det igjen?

– Ja, men bare hvis jeg hadde en god sponsor i ryggen.

Hva var den viktigste innsikten du fikk underveis og etterpå?

– Vi hadde veldig mye tid til refleksjon, og den viktigste innsikten var å forstå hva som er viktig for meg i livet. Det ga meg et større perspektiv på saker og ting, noe jeg er veldig glad for.

Hva blir din neste utfordring?

– Jag har noen ting i tankene, men ingenting som er helt fastlagt ennå. Så jeg velger å holde det hemmelig inntil videre, sier Stefan.